Markedskommentar mai 2019

I Norge er innskuddsrentene på vei oppover. Det mener både Norges Bank og flertallet av økonomene som frekventerer norske medier. Et kjapt søk på Finansportalen viser at en privatperson med en million norske kroner på konto i skrivende stund kan finne innskuddsrenter helt opp i 2,15%. 

 

I Norge er innskuddsrentene på vei oppover. Det mener både Norges Bank og flertallet av økonomene som frekventerer norske medier. Et kjapt søk på Finansportalen viser at en privatperson med en million norske kroner på konto i skrivende stund kan finne innskuddsrenter helt opp i 2,15%. Bedrifter med fem millioner stående på konto kan på Fixrate.no finne innskuddsrenter opp mot 1,9%. For de som har øremerket egen overskuddslikviditet til forbruk i løpet av kort tid er bankinnskudd en god og fornuftig løsning. For resten er det faktisk ikke det. Hvorfor er det sånn, og hva er alternativet?

Rente og realrente

For å svare på spørsmålet trenger vi å etablere forståelse for et par begreper, nemlig rente og realrente. Rente er avkastningen på konto. I tilfellet over vil privatpersonens konto vokse fra 1 million til 1.021.500 på et år, mens bedriftens konto på det samme året vil vokse fra 5 millioner til 5.095.000. Renten er i disse tilfellene henholdsvis 21.500 og 95.000.

 «Problemet» er at det generelle prisnivået i samme periode også stiger. Som nevnt i tidligere kommentar har Norges Bank et inflasjonsmål på 2%. Vi må derfor ta høyde for at kjøpekraften på innskuddet synker med 2% årlig. I tillegg skal renten på konto beskattes (22% i 2019). Det er når vi tar høyde for disse to faktorene vi kommer frem til realrenten. I våre to tilfeller går vi dermed fra en positiv rente på 2,15% og 1,95% til en negativ realrente på henholdsvis -0,33% og -0,52%, eller 3.300 kroner og 26.000 kroner.

Er dette et nytt fenomen?

Til dels, ja. Historiske data om risikofri rente og inflasjon viser at det kun er en periode på 1970-tallet det har vært like lite lønnsomt å spare på konto som det er i dag.                             

Vi må belage oss på at situasjonen blir slik en stund til, for selv om renten er på vei opp skal den ikke langt opp. I alle fall ikke ifølge Norges Banks rentebane, som i forrige Pengepolitisk Rapport topper ut 0,75 prosentpoeng høyere enn dagens nivå. Og det skjer ikke før årsskiftet 2020/2021.

Dermed er vi tilbake til det innledende spørsmålet; hvorfor er konto et greit alternativ til dem som har øremerket midlene til forbruk innen overskuelig fremtid, og hvorfor bør de som har lenger tidshorisont sondere terrenget etter alternativer?

Alternativer

For de med kort tidshorisont finnes det ikke mange andre fornuftige alternativer enn bankkonto. Man kan selvsagt investere i finansmarkedene også med kort tidshorisont, men risikoen er da skyhøy. Det er ikke enkelt for noen å vite i hvilken retning en aksjekurs skal utvikle seg på svært kort sikt. Hvis du vet det har du mest sannsynlig innsideinformasjon, og å handle basert på det er i strid med norsk lov (og lovverket i alle andre land for så vidt).

 For de med lengre tidshorisont finnes det alternativer i massevis. Kanskje er det til og med for mange alternativer. Jungelen av finansprodukter er så stor og uoversiktlig at det kan virke skremmende å begi seg ut på oppdagelsesferd alene. Samtidig er et stort utvalg positivt, siden det bidrar til at det garantert finnes løsninger som passer de fleste.

I fondsverden kan vi i hovedsak velge mellom rentefond, kombinasjonsfond og aksjefond. Rentefond blir sett på som det første trinnet over bankkonto på risikostigen, med forventet avkastning et lite hakk over risikofri rente. På trinnene over rentefond finner vi flere varianter av kombinasjonsfond, som har forskjellige kombinasjoner av aksjer og renter. Høyere andel aksjer i fondet gir høyere forventede svingninger, men også høyere forventet avkastning over tid. På det øverste trinnet på risikostigen finner vi rene aksjefond. Det finnes flere varianter av aksjefond – noen fokuserer utelukkende på spesifikke sektorer eller regioner mens andre har et bredt globalt mandat, noen er aktivt forvaltet mens andre har som mål å kopiere utviklingen i en aksjeindeks. På generell basis vil fond med smalt mandat innebære større risiko enn fond med bredt mandat.

De tre ovennevnte fondstypene er de mest utbredte blant investorer i Norge, men det finnes også andre, litt mer spissede og skreddersydde alternativer. Vi har Private Equity, hvor en eller flere investorer kjøper seg inn i selskaper med mål om å utvikle disse for deretter å selge med gevinst, ofte fem til ti år senere. I motsetning til standard fondsinvestering vil man i en slik løsning måtte tolerere å binde midlene sine gjennom hele investeringens levetid.

Vi har også det som på godt norsk kalles Hedgefond, hvor forvalter ved bruk av fremtidskontrakter kan velge å vedde enten på opp- eller nedgang i en aksjekurs. På den måten vil det være mulig for fondet også å levere god avkastning i et fallende aksjemarked, eller i verste fall gjøre det dårlig i et stigende aksjemarked.

En tredje variant med økt grad av skreddersøm er såkalte diskresjonære mandater. Dette er investeringsmandater som utarbeides i samråd med en rådgiver, hvor det legges rammer for hvilke typer investeringer det er hensiktsmessig for investor å ta del i, og i hvor stor grad en forvalter får anledning til å avvike fra disse rammene i henhold til eget markedssyn. I slike tilfeller vil det bli utarbeidet en finansstrategi med et investeringsmandat som blir overlevert til en forvalter, som deretter
får i oppdrag å kjøpe og selge verdipapirer på vegne av investor.

Langsiktighet

Alternativer er det med andre ord nok av, og historiske data viser at investering i finansmarkedene over tid gir høyere forventet avkastning enn penger på konto. Vi vet også at jo lenger tidshorisont en investor har, dess høyere er sannsynligheten for å oppnå meravkastning. Som våre gode kolleger i Sparebank 1 Markets sier – The biggest mistake is to stay out

Kåre Helvik Morken er assisterende banksjef og jobber med kapitalrådgivning. Kåre har master i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Bergen. Han har syv års erfaring fra bank innen plassering og investering.